Behandlingsreiser har bestemt at mer enn halvparten av behandlingsreisene i 2027 skal vare i kun tre uker. Behandlingsreisene har i alle år vart i fire uker med unntak av de aller første gruppene i startåret 1976. Varigheten ble den gang endret til 4 uker etter bare et halvt år. Endringen skjedde bl.a. etter mye påtrykk fra behandlingsstedet i Igalo og fra pasientene selv.

I 1976 trakk man fram forhold som tilleggssykdommer, alder eller generell opp-bluss av smerter underveis som viktige argumenter for lengre opphold. Instituttet ga tydelige tilbakemeldinger om dette, bl.a. i sine månedlige rapporter til Helsedirektoratet. Argumentasjonen fra den gang er like gyldig i dagens situasjon.

Anna Ulrikke Andersen har skrevet en artikkel som nettopp tar opp argumentasjonen bak hvorfor lengden på behandlingsreiser ble endret til fire uker i 1976. Hun er arkitekturhistoriker og filmskaper, og jobber som førsteamanuensis i kunsthistorie ved NTNU. Hun er også revmatiker og har vært på fire behandlingsreiser til Igalo gjennom OUS regi, samt en rekke forskningsopphold.

Teksten er skrevet som en del av Andersen’s pågående forskningsprosjekt An Architecture of Chronic Illness: A Critical Exploration of Norwegian Bodies and Buildings from Post-War to Post-Pandemic, støttet av Norges Forskningsråd FRIPRO 2025-2027, prosjekt nummer 352039. Andersen jobber også med en bok om tematikken, med arbeidstittel Der behandling finner sted.

Teksten i sitatene er i original form og hentet fra brev som ble sendt fra instituttet Igalo i 1976. De er gjengitt slik de den gang ble sendt til Helsedirektoratet og til daværende sosialminister Ruth Ryste. Sitatene er full av skrivefeil, men vi håper de allikevel er forståelige.

Du kan lese artikkelen her: Tre eller fire uker? En historisk oversikt.