Tekst og bilder: Anna Ulrikke Andersen (NTNU)
I høst kunne seksjon for behandlingsreiser meddele en endring i varigheten på de planlagte reisene fra og med 2027. Mens fire-ukers opphold har vært praksis i en årrekke, vil det nå også være pasienter som drar på tre-ukers behandlingsreiser. I kjølvannet av denne endringen er det flere som lurer på hva endringen vil ha å si for effekten på behandlingen. Som et bidrag i denne debatten har jeg tatt en titt på arkivmaterialet fra behandlingsreisers første år 1976. Da den første gruppen reiste til Igalo 29. januar 1976, ble de bare der i tre uker. Senere samme år, endret man oppholdets varighet til fire uker. Jeg tar en nærmere titt på hvordan helsepersonellet resonerte på den tid og argumenterte for at pasientene skulle kunne bli lenger.
Oppstarten – tre ukers opphold
I oppstarten sendes altså pasientene på et tre-ukers opphold til Igalo. Men det tar ikke lang tid før diskusjonen om fire-ukers varighet er å foretrekke. Det norske og montenegrinske personalet møtes jevnlig for å drøfte spørsmål, og allerede i vurderingen av den første gruppen, januar – februar 1976 forteller overlege Milutin Živković i sin månedlige rapport til Helsedirektoratet om saken.
‘Vi har tatt hensyn til at de norske pasienter tillbringer her bare tre uker og vi har strevet etter til aa organisere oss paa slik en maate som forsikrer at alle de noedvendige undersoekelser gjennemoeres saa fort som mlig for at behandlingen starter ogsaa saa tislig som muligt. Ved de regelmessige moeter av laeger som er engasjert I behandling av de norske pasienter ble det fastsat at treukers tid ser ut som kort for at en kan vente de tilsvarende reslateter i behandlingen. Vi vil gjerne understrekke at under oppholdet av den ofisielle norske delegasjonen paa spetsen med statsraad Ruth Ryste ble det 30. Janauri nevnt det samme.’[1]
Av dette sitatet kan vi forstå at man fra montenegrinsk hold mente det var krevende å gi god behandling på tre uker, og at de informerte statsråd Ryste om dette under hennes besøk i 30. januar 1976. Det vil si at det kun går én dag fra første pasientgruppe ankommer, til Ryste blir informert om problemet. Da overlegen igjen skriver sin rapport måneden etter, går han mer i detalj på hvorfor fire uker er å foretrekke:
‘Treukers opphold ved Igalo Helsesenter er for kort for at en skulle vente bedre resulateter i behandlingen. Og dette merkes saerlig i følgende tilfelle:
a/ naar pasienter ved siden av de revmatiske lider ogsaa av andre sykdommer/ i annen gruppe var det 20% slike pasienter i forhold til den totale tal paa 129. Vi er i slike tilfelle tvungen til aa gaa forsikltig med behandlingen. For det annet skal alle disse pasienter gjennemgaa spesialistiske undersoekelser. Og naar t.e. antal hjertesyke er større / i annen gruppe var slike pasienter ikke mindre enn 23 / da varer de spesialistiske undersoekelser flere dag. Pasientene reagerte paa slik en maate: “Hvorfor vi ikke har behandlinger?” Vaart svar var i slikke tilfelle at alle de norske pasienter er under behandling fra den dag de er kommet til Helsesenteret, men at vi maa ta hensyn til at behandlingen bestemmes paa slik en maate at vi under helbredelse av en organsk eller psyhofisisk oedelegelse I kroppen for vedkommende ikke risikerer til aa skade noen annen organ;
b/ naar pasienter har ledet av sykdommen i en lengre periode og trenger en lengre behandlingstid. Som Dere er sikkert kjent med var det I den andre gruppe av de norske pasienter ogsaa slike som lidet av reumatisme 15 aar og enda lengre / likeledes var slike tilfelle i den I gruppe ogsaa/;
c/ Naar det gjelder slike pasienter hvor en lengre behandlingsopplegg skulle bl.a. betty en betydelig “minskning” for de noedvendige behandlingsomkostnader seinere. I forbindelse med det har vi merkt at ogsaa Rikstrygdeverket I Norge gjör samme feil som de tilsvarende organisasjoner I Jugoslavia og andre steder gjør: d.v.s. at en pasient faar godkjent helbredelse foerst og fremst da naar sykdommen har allerede utviklet seg til en stoere grad, slik at vi alle gjoer noe helt motsatte den gamle sanhet at det er “bedre aa forhondre enn aa behandle seinere”. Uten hensyn til at denne refleksjon faller ut av rommene baade for deres og vaart kompetanse trode vi at det kunde vaere av nytte til aa nevne slik en erfaring vi har samlet til naa også.’[2]
Fra dette kan vi lese at konkrete pasientgrupper vil ha bedre effekt av et lengre opphold, men det er også interessant at Živković trekker frem viktigheten av forebyggende behandling. Kutt i behandlingstilbudet vil ikke nødvendigvis være billig på lang sikt. Senere på våren diskuterer også overlege Spiro Vučovic saken i sin rapport:
'Det ble merket et antal pasienter med hoeyere blodtryk er relativt stort og selv om vi regner med at forandringen i klima og andre orsaker kan være grund for slik en tilstand strever vi etter foerst aa senke blodtrykken innen den fysikalske behandling kan gjennomfoeres etter en planlagt sjemaen. Vi har merket ogsaa at en del pasienter, spesielt de eldre, trenger relativ lengre opphold for aa avklimatisere seg og for aa faa saa mye nytte som muligt under de givne forhold av behandlingen her. Det gaar ogsaa saktere med de pasienter hvor det trenges at inflammatoriske prosesser mildnes innen de kan settes overfor anstrengelser som de fisiklalske behnadling forlenger av hvert pasient... Vi vil gjerne en gang til si noen faa ord om oppholdsvarihet ved Helsesenteret. Det ser nylig saa ut at saa snart blir det mulig at de norske pasientene oppholder seg her fire istedet for tre uker kan vi sikkert regne med bedre resultater. Fleste pasienter utryker same oenske om forlengelse av oppholdet baade i de direkte kontrakter vi har med de likeledes i de spoeresjemaen som fulles ut innen avreisen. For bare aa ilustrere dete vil jeg gjerne sitere en av pasientenes uttalelse: «...De siste dagene har jeg vaert plaget av sterke smerter. Trolig en reaksjon av behandling, slik at en ukes lengre opphold muligens hadde vaert aa foretraeke...' [3]
Sitatet fra rapporten til overlege Spiro Vučović forteller oss mye om hvordan helsepersonellet vurderte lengden på oppholdet i 1976. Et lengre opphold var nyttig for eldre, pasienter med høyt blodtrykk eller aktiv inflammasjon. Det er også inspirerende å se at pasientenes tilbakemelding fra spørreskjemaene tas på alvor, og at sitater herfra brukes for å argumentere for lengre varighet på oppholdet. Som vi kan lese i rapporten vet altså Vučović at man planlegger å utvide til fire uker allerede 1. april 1976. De første gruppene som reiser fire uker blir gruppe 10. Med ankomst 5. august og avreise 2. september 1976 hadde disse pasientene fire ukers opphold. [4] Etter dette, blir fire uker standard.
Forlengelse av opphold
Dr. Erik Kåss, professor i revmatologi, skriver allerede i et brev til helsedirektoratet 20. januar 1975 at det bør være mulighet for forlengelse for pasienter som har behov for dette, og at søknaden om forlengelse kan sendes fra Igalo.[5] Vi ser at det praktiseres i de første årene. Det er ikke et stort antall pasienter som får forlengelse. Rapportene fra gruppe 4 nevner én pasient av 124 som er der på forlengelse fra gruppe 3[6], og gruppe 3 har også én pasient med forlengelse fra gruppe 2.[7] I gruppe 10, fra samme år, får ingen forlengelse, [8] men i gruppe seks får så mange som 13 pasienter forlengelse.[9] Det kan tyde på at antall pasienter som får forlengelse bestemmes ut ifra behov, og at man ikke har låst seg til fast antall plasser for forlengelse. Helsedirektoratets offentlige arkiver inneholder ikke faktiske epikriser på pasienter som fikk forlengelse, og arkivmaterialet kan derfor ikke si oss noe om hvilke vurderinger helsepersonell foretok seg for å bestemme hvem som eventuelt skulle få opphold. Denne teksten baserer seg på rapportene fra 1976, og det er derfor ikke klart når ordningen med forlengelse ble avviklet. Alt i alt reiser 1538 norske pasienter til Igalo i 1976, hvorav 35 får forlengelse. Antall totale kurdøgn er 38275.[10]
Konklusjon
Det er spennende å se hvordan helsepersonellet diskuterte varigheten på behandlingsopplegget i 1976, og slående hvor mye av diskusjonen som fortsatt ligner dagens debatt. I 1976 trakk man frem spesifikke tilleggssykdommer, alder eller generell opp-bluss av smerter underveis som viktige argumenter for lengre opphold. De jobbet mot politikere, som Ruth Ryste, og skrev om saken i sine rapporter til Helsedirektoratet.
Forlengelse var vanlig i 1976, hvor dette blir innvilget ut ifra enkeltpasientens behov. Det montenegrinske personellet som foreslår fire-ukers opphold har ingen åpenbare økonomiske interesser i å foreslå fire- i stedet for tre-ukers behandlingsreiser. De gjennomfører færre undersøkelser når pasientgruppen er mindre. Flyselskapet JAT taper også penger på løsningen.
Diskusjonen rundt forlengelse i Kåss sitt brev fra januar 1975 viser jo også at det norske helsepersonellet ønsket fleksibilitet og så at mange ville ha bruk for lengre opphold. Det er også forfriskende å se poenget om forebygging vs. ‘reparasjon’ trekkes inn i rapportene fra overlegene. Det er ikke billigere å kutte på den måten, nettopp fordi pasientene ikke får den effekten de kunne fått med litt lengre opphold. Videre biter jeg meg merke i hvordan pasientens stemme trekkes frem som viktig i debatten. På de anonyme spørreskjemaene skriver pasientene skriver at de ønsker lengre opphold, og de blir hørt. Når man i 2026 igjen diskuterer lengden på oppholdet bør pasientens stemme også stille sterkt.
Anna Ulrikke Andersen er arkitekturhistoriker og filmskaper, og jobber som førsteamanuensis i kunsthistorie ved NTNU. Hun er også revmatiker og har vært på fire behandlingsreiser til Igalo gjennom OUS regi, samt en rekke forskningsopphold.
Denne teksten er skrevet som en del av Andersen’s pågående forskningsprosjekt An Architecture of Chronic Illness: A Critical Exploration of Norwegian Bodies and Buildings from Post-War to Post-Pandemic, støttet av Norges Forskningsråd FRIPRO 2025-2027, prosjekt nummer 352039. Andersen jobber også med en bok om tematikken, med arbeidstittel Der behandling finner sted.
Illustrasjon:
Stillbilde fra filmen Open Up! (2024) av Anna Ulrikke Andersen.
[1] Overlege dr. Mulitin Živcović “Epikriser for foerste pulje av norske pasienter som etter «samarbeidsavtale mellom Igalo Helsesenter og Helsedirektoratet» av 7. august 1975 oa.» 5.03.1976. Helsedirektoratets arkiver, Riksarkivet. 0001 - Behandlingsreiser til utlandet - behandlingsopplegg - rapporter AV/RA-S-1285/D/Dc/L0055a/0001
[2] Overlege dr. Mulitin Živcović“Epikriser for andre gruppe av norske pasienter som etter «samarbeidsavtale mellom Igalo Helsesenter og Helsedirektoratet» av 7. august 1975 opphold seg i Igalo 19.02 – 11.03.1976.» 25.03.1976. Helsedirektoratets arkiver, Riksarkivet. 0001 - Behandlingsreiser til utlandet - behandlingsopplegg - rapporter AV/RA-S-1285/D/Dc/L0055a/0001
[3] Overlege Spiro Vučović, “Epikriser for sekstre gruppe av norske pasienter som etter «samarbeidsavtale mellom Igalo Helsesenter og Helsedirektoratet» av 7. august 1975 opphold seg i Igalo 22.04 – 13.05.1976.» 01.06.1976. Helsedirektoratets arkiver, Riksarkivet. 0001 - Behandlingsreiser til utlandet - behandlingsopplegg - rapporter AV/RA-S-1285/D/Dc/L0055a/0001
[4] Overlege Spiro Vučović, “Epikriser for 10. gruppe av norske pasienter som etter «samarbeidsavtale mellom Igalo Helsesenter og Helsedirektoratet» av 7. august 1975 opphold seg i Igalo 05.08 –02.09.1976.» 30.09.1976. Helsedirektoratets arkiver, Riksarkivet. 0001 - Behandlingsreiser til utlandet - behandlingsopplegg - rapporter AV/RA-S-1285/D/Dc/L0055a/0001
[5] Erik Kåss.Brev til Helsedirektoratet. “Revmatikeromsorg – behandling i utlandet”, 20. januar 1975.
[6] Overlege Spiro Vučović, “Epikriser for fjerde gruppe av norske pasienter som etter «samarbeidsavtale mellom Igalo Helsesenter og Helsedirektoratet» av 7. august 1975 opphold seg i Igalo fra 01.04 – 22.04.1976.» 12.05.1976. Helsedirektoratets arkiver, Riksarkivet. 0001 - Behandlingsreiser til utlandet - behandlingsopplegg - rapporter AV/RA-S-1285/D/Dc/L0055a/0001
[7] Overlege Spiro Vučović, “Epikriser for tredje gruppe av norske pasienter som etter «samarbeidsavtale mellom Igalo Helsesenter og Helsedirektoratet» av 7. august 1975 opphold seg i Igalo fra 11.03 -01.04.1976.» 14.04.1976. Helsedirektoratets arkiver, Riksarkivet. 0001 - Behandlingsreiser til utlandet - behandlingsopplegg - rapporter AV/RA-S-1285/D/Dc/L0055a/0001
[8] Overlege Spiro Vučović, “Epikriser for 11. gruppe av norske pasienter som etter «samarbeidsavtale mellom Igalo Helsesenter og Helsedirektoratet» av 7. august 1975 opphold seg i Igalo 02.09-30.09.1976.» 28.10.1976. Helsedirektoratets arkiver, Riksarkivet. 0001 - Behandlingsreiser til utlandet - behandlingsopplegg - rapporter AV/RA-S-1285/D/Dc/L0055a/0001
[9] Overlege Spiro Vučović, “Epikriser for sekste gruppe av norske pasienter som etter «samarbeidsavtale mellom Igalo Helsesenter og Helsedirektoratet» av 7. august 1975 opphold seg i Igalo 13.05-3.06.1976.» 22.06.1976. Helsedirektoratets arkiver, Riksarkivet. 0001 - Behandlingsreiser til utlandet - behandlingsopplegg - rapporter AV/RA-S-1285/D/Dc/L0055a/0001
[10] Dr. Milan Obradović , “Epikriser for 1. (XIV) av norske pasienter som etter «samarbeidsavtale mellom Igalo Helsesenter og Helsedirektoratet» av 7. august 1975 opphold seg i Igalo 03.02-03.03.1977.» 31.03.1977. Helsedirektoratets arkiver, Riksarkivet. 0001 - Behandlingsreiser til utlandet - behandlingsopplegg - rapporter AV/RA-S-1285/D/Dc/L0055a/0001